Tidenes helg

Nå sitter jeg på toget hjem fra Trondheim til Oslo mens solen stråler og landskapet seiler forbi. En lang togreise er helt perfekt etter en sånn helg som dette. Bak meg ligger noen herlige dager full av latter, hygge, kos og nye minner.

Helgen ble avsluttet med barsjefkalas i går og i natt. Vi begynte å vorse i firetiden og var ikke hjemme før seks om morgenen. Akkurat sånn det skal være, med andre ord. Utrolig hyggelig å se gamle kjente igjen, og hilse på alle de unge og lovende nye folka som skal drive det runde røde videre. <3

Det er ikke ofte man får anledning (eller gidder) å dolle seg opp skikkelig, men denne gangen var vi så heldig å ha tilgang på vår eminente hårstylist Ruth, som fikset helt fantastiske frisyrer på oss. Da blir alt litt ekstra stas. Se så fint det ble!

_DSC0386

Og her kommer et lite bildedryss fra kvelden. Dessverre ble mange av bildene veldig uskarpe, så jeg ser veldig fram til å få noen tips når jeg skal på fotokurs neste helg!

_DSC0391 _DSC0401 _DSC0402 _DSC0412 _DSC0418 _DSC0421

Trøtte morgentryner ved frokostbordet dagen derpå nummer to. Heldigvis er det ingen sak å være helt om natten når vi får disket opp tidenes beste frokoster av et upåklagelig vertskap. :)

_DSC0433

Nå venter noen herlige timer på toget. Har bunkret opp med sjokolademelk, bøker og strikketøy, så dette blir veldig fint. Tog er desidert den beste måten å reise på!

Trondheim-reunion

Denne helgen er jeg tilbake i Trondheim for å ha kosehelg med gamle og nye kjente fra Samfundet. Det er et sikkert vårtegn når invitasjonene til inn/ut-ene begynner å komme. Som gamle panger blir man alltid invitert til de semesterlige festene for å feire at nye er tatt opp i gjengene og de gamle pangsjoneres.

Denne gangen ble heldigvis datoen for helgens store fest bestemt for mange måneder siden. Derfor har det vært litt lettere for alle oss som kommer utenbys fra å sette av helgen i kalenderen og bestille billetter. Med andre ord ingen unnskyldning for ikke å ta turen :) Og utrolig koselig å se så mange gamle kjente.

Noen av oss gamle barsjefene feiret ankomsten på fredag med fantastisk sushimiddag på Bryggen asian cooking på Bakklandet. Har ikke spist der før, så det var en veldig positiv opplevelse. Noe av den beste sushien jeg har smakt! Her kommer jeg definitivt til å komme tilbake. Fin kveld med herlig mat og flotte folk :)

_DSC0259 _DSC0260 _DSC0266 _DSC0268 _DSC0270 _DSC0271 _DSC0273 _DSC0282 _DSC0285 _DSC0289 _DSC0293 _DSC0294 _DSC0296

Fantastisk avslutning på kvelden. Helt himmelsk sjokoladefondant!

_DSC0298

Vårprogram og Magnet

Musikknyheter.no roser Studentersamfundet for bra konsertprogram denne våren. Og det skal de ha! Fra et relativt labert fjorårsprogram må jeg si at Samfundet har gått et par hakk opp denne gangen, og klart det bra. Dere som bor i Trondheim har jommen masse bra å se fram til!

Så klart må jeg si at hjertet banker ekstra sterkt for denne karen:

Magnet har jo hatt en ekstra stjerne i boken hos meg siden jeg først oppdaget ham for ti-tolv år siden (han og Jonas Gahr Støre er helt merkelig høyt oppe på listen), og selv om jeg har vært på veldig mange konserter med han, går jeg aldri lei. Er nesten litt trist over at jeg ikke får opplevd konserten i Storsalen, hadde det ikke vært for at jeg nettopp har kjøpt billett til konsert på Rockefeller neste uke. Jeg skal nok klare meg :) gleder meg masse!

Magnet kom ut med Ferrofluid-plata i desember. Du kan høre musikken på spotify: Magnet – Ferrofluid. Jeg har ikke hørt skiven gjennom så mange ganger ennå – skal jeg være ærlig må jeg nok si at jeg liker lyden fra Quiet and Still og On your Side best, og at jeg er litt skeptisk til utviklingen på de siste platene. Men musikere må vel utvikle seg på ett eller annet vis, antar jeg, og jeg er jo fæl til å henge meg opp i de gamle tingene – men jeg er sikker på at det blir en bra konsert uansett.

Juhu!

Kjærlighetspost til Samfundet

Kjære Samfundet.

Her er jeg, da. I hovedstaden. Ærverdige Kristiania. Med landets eldste universitet, 200 år gammelt, med stortinget, slottet, aker, løkka, politikerne,  studentene og samfunnsdebatten. Alt det fine og flotte. Og likevel er det noe som mangler.

Når jeg står og ser på Chateau Neuf, den stolte bygningen som skal representere byens studenter, står det ingen annen tanke i hodet på meg enn denne: Dette er ikke Studentersamfundet i Trondhjem.

For hva skal man svare til engasjerte studenter her nede når de snakker varmt om studentersamfunnet sitt? “Kjære deg, du skulle bare visst?”
Jo mer jeg ser av det, jo mer blir jeg nemlig klar over hvor fantastisk, flott og spesielt det var å være oppe i Trondheim sammen med deg, og hvor lite noe av dette andre kan måle seg med det.

Men hvordan kan man vite hva man går glipp av når man aldri har opplevd det før? Det er ikke mange her i Oslo som vet hvordan det føles å komme HJEM når man går opp den slitte baktrappa ved Samfundet. Bli gjenkjent av dørvaktene etter lang tids innsats. Å bli møtt av gamle kjente i Daglighallen. Å kjenne lukten av svette og øl slå mot deg fra Soci. Kjenne sommerfugler i magen etter en flyktig flørt på Festivalen. Synge “Halvard Thoresen” under siling. Snike seg opp til FK fra bakscena. Sitte til de tidlige morgentimer og drikke whisky oppunder kuppelen og tenke at “dette er livet”. Danse på bordene til indierock på Klubbstyret. Stå med spøkelset i container’n. Diskutere fortid og framtid i Edgar. Spise Sesamburger i Bodegaen på Stille time klokken 04. Sovne i sofaen under søndagsfilmen. Sende hete blikk til gutten i den andre enden av lokalet. Høre Pirum bryte ut i spontansang. Røyke i jungelen på Regi. Få hjertet sitt knust på LIM. Ramle inn og ut av hybler i de sene nattetimer. Komme inn i et rom og bli ropt “hei” til av titalls ulike mennesker. Føle ærverdigheten på storsalsmøtene. Bli kjent med noen i hver gjeng og etter hver begynne å skjønne hvordan hele systemet henger sammen. Sitte inntil veggen og være gammel og klok, og ta seg i å tenke at ting var bedre før. Kjenne nesten hundre års studentliv strømme mot deg fra de tykke, ruglete murveggene. Krype nedover baktrappa igjen en tidlig morgen og nyte soloppgangen mens du går over Elgeseter bro.

Kjenne at samholdet du føler av å være i en fullspekket Storsal mens alle synger, klapper, ler eller gråter, nesten gjør at hjertet får lyst til å bryte ut av brystet ditt. Tenke: dette er verdens beste plass, og vi skaper den sammen.

 

 

 

 

Det er ikke mulig å skjønne hvordan det er, med mindre man har vært der.
Jeg begynner i hvert fall å skjønne at det aldri kan erstattes. Det fins ikke noe annet, eller noe bedre. Ikke noe er som Samfundet, du er det beste av det beste, og selv om du snart ikke husker meg lenger, kommer du alltid til å bo i hjertet mitt.

 

Jeg savner deg.
Jeg elsker deg.
Og jeg vil aldri glemme deg.

 

 

Pang!


Så har det altså skjedd. Jeg er blitt pang – pangsjonist – på Samfundet, og er blitt puttet i de eldres rekker. Jeg, som alltid har vært yngre enn de fleste, skal nå være gammel og vis. Det er rart å prøve å forstå, det at dette stedet som jeg har tilbragt mer eller mindre hver dag og utallige timer på, nå ikke lenger er min arbeidsplass. Stedet jeg har levd og virket, jobbet og slappet av, spist, drukket, ledd, droppet innom, opplevd og flørtet i snart tre år, har pensjonert meg. Jeg er blitt pang, og må derfor la andre overta der jeg sluttet. På en måte er det greit og veldig fint; jeg var klar for det, og andre sto klar til å begynne på nye arbeidsoppgaver med ny giv. Det var på tide å la andre få oppleve alle de gode tingene som jeg har opplevd. På samme tid står jeg igjen uten helt å vite hvor jeg skal gjøre av meg. Hva gjør man når man blir pang? Skal jeg drikke mer i steden? Skal jeg jobbe mer på Brukbar? Skal jeg bli flink student, eller endelig “få meg et liv”, sånn som andre folk der ute i det normale samfunnet gjør?

Det er rart å tenke på at jeg ikke lenger får lov til å delta på de møtene jeg pleide å være på hver bidige mandag. Jeg får ikke jobbet hver helg, sett gjengisene mine hver uke og kost meg med de på jobb. Jeg kommer ikke til å bli kjent blant de nye gjengisene, annet enn etter en tilfeldig kveld på hyblene. Og alle kommer til å klare seg helt fint uten at jeg er der. Det stedet som fram til nå har vært mitt liv i Trondheim, fortsetter som før uten meg.

Det jeg liker med FK er at pangene får lov til å bidra; de blir husket og verdsatt, og får gjøre en innsats etter at de har blitt pang. I SG er det ikke like naturlig, for det er faste arbeidsoppgaver, og ikke så mye rom for eget initiativ. Det å skulle trenge seg på der hadde ikke vært helt riktig. Samtidig er jeg ferdig i SG, jeg hadde ikke fortsatt i det uendelige, men det er folkene, det er huset jeg kommer til å savne. Det er vennene som jeg alltid har møtt der, og det er veggene og rommene og historiene som gjør at det er hjemme.

Så hva skal man gjøre?
Jeg kommer til å henge på FK, sannsynligvis, som en som har vært der lenge, uten helt å ha vært med i FK, men som kjenner de fleste og trives med det.
Jeg skal prøve å gå inn for å ta imot de nye i SG, bli kjent med de og få de til å trives. Kanskje blir jeg en av de som jeg så opp til da jeg begynte, og som alltid visste alt og passet på alle.
Jeg vil prøve å få mer tid til de gode vennene jeg har, både på Samfundet og utenfor, gjøre det mer ekte, og ikke bare i jobbsammenheng. Ta vare på de gode kveldene og øyeblikkene som er verdt å huske.
Kanskje klarer jeg til og med å finne tid til å ta de seksti studiepoengene jeg prøver å ta dette semesteret.
Og kanskje – bare kanskje – søker jeg noe nytt, finner nye jaktmarker, et nytt verv som jeg kan bruke tiden min på fram til jeg drar fra byen og blir borte for godt.