Stress ≠ kreativitet

I går og i natt tilbragte jeg 14 timer på tog for å være totalt åtte timer i Bergen. Et effektivt besøk som blant annet innebar chili con carne på en av mine yndlingskafeer, og blåskjellspising og milkshakedrikking med en av  mine yndlingspersoner, som (til alt hell) for noen måneder siden bestemte seg for å gjøre bergenser av seg!


En av tingene vi fabulerte om over blåskjellene, var stress og “det moderne liv”. (… “Nu til dags”, slang hjernen min på idet jeg virkelig satt her og følte meg som en gammel dame som klaget over at alt var bedre før).

Men altså, stress tenker jeg jo mye på for tiden, og jeg syns det er fascinerende hvordan “stress” har blitt en normal komponent vi tar nesten for gitt i en vanlig hverdag i et vanlig a4-liv. Nå er det jo ikke slik at alt stress er negativt – kortvarige stressreaksjoner kan både være til hjelp og være nyttige for kroppen. Det vedvarende stresset derimot, det som bare er der LITT heeele tiden, er utrolig farlig. Og like farlig er det hvor internalisert dette stresset har blitt i oss selv og i samfunnet, i hvert fall slik jeg føler det og slik det kommer til uttrykk i hamsterhjultankegangen. Det er skummelt hvor vant vi har blitt til at hverdagsstresset er en nødvendig del av et normalt liv.

Tenk på det – veldig mange av oss har jobber vi ikke får mye ut av eller ikke er særlig glade i, hvor vi sitter 7,5 timer, dag ut og dag inn, i en stol, kanskje på et lite kontor, kanskje på en skole eller et sykehus, og gjør oppgavene våre. Vi bruker tid hver dag på å komme oss til og fra jobb, kanskje en halvtime, kanskje to timer, og om vinteren ser vi til og med ikke dagslys, fordi vi kommer på jobb før det har blitt lyst og drar hjem når det blir mørkt. Den mest dyrebare tiden vi har, bruker vi på å gjøre umotiverende, stressende og/eller kjedelige ting. Vi bruker den på å gjøre arbeidsoppgaver for en arbeidsgiver, kanskje arbeidsoppgaver man aldri finner særlig meningsfulle eller aldri kommer til å bli husket noe særlig for. Fordi det er slik man skal gjøre det her i livet. Man må tjene penger, slik at man har råd til det fine huset og den fine bilen og de 1,7 barna og  barnehage og ferier i syden. Og den ferien i syden, som man har kanskje en uke hvert år, bruker man de resterende 51 ukene på å glede seg til, fordi man ikke rekker å glede seg over de vanlige hverdagene. Hverdagen er stress og kjas og mas, jobb og atter jobb, forventningspress, prestasjoner, middagslaging, kjøring og transport, klesvask og trening og eposter og husvask, logistikk og leggetid og pes for å rekke alt man skal rekke fram til neste dag begynner.

Jeg tror legevitenskapen bare så vidt er i gang med å oppdage hva alt dette stresset egentlig gjør med oss. Vedvarende stress over lang tid tror jeg kan påvirke så ufattelig mange sider ved det komplekse systemet som utgjør menneskekroppen. Vi er bare ikke skapt for å tåle å leve i stress på den måten vi gjør nå. Og det at folk drømmer om hytte på fjellet, og at “småbruk” er blant de mest populære søkeordene på finn, tror jeg bare er noen av måtene lengselen vår etter et mindre stressende liv kommer til uttrykk.

Stress ødelegger den hormonelle balansen i kroppen og kan gi mange fysiske og psykiske utslag. Et av utslagene er mangel på kreativitet. Jeg klarer rett og slett ikke å være kreativ når jeg er stresset. Det ene kan liksom ikke eksistere når det andre eksisterer. Kreativitet har sitt opphav i et rikt indre liv – i tanker som flyr, i følelser som driver en framover og søker utløp, og i ønsker om forandring og skaperkraft. Når man stresser – i hvert fall når jeg stresser – forsvinner det indre livet. Jeg slutter å tenke og føle, og kroppen min blir nummen. Alt handler om å komme gjennom hver dag, og kollapse på sofaen når kvelden kommer. Det er rett og slett ikke noe ekstra kapasitet igjen der til å tenke, drømme eller skape. Og sånn er det mange som har det – hele tiden.

Men mennesker ER jo kreative! Hele vår eksistens baserer seg på nettopp dette, det er jo kreativiteten som er hele fundamentet for evolusjonen vår. At vi har skaperkraft og innovasjon til å finne opp ny teknologi og nye måter å gjøre ting på. At vi bruker hodet, og klarer – og LIKER – å finne svar på gåter og løsninger på utfordringer. At vi tør å finne på helt sprøe ting, å prøve, å feile, å gå nye veier.

Er det ikke da HELT UFATTELIG RART at vi skaper et samfunn hvor den samme skaperkraften blir umuliggjort? Hvor vi alle skal presses inn i en lik og dørgende kjedelig (og stressende) mal hvor vi bare skal produsere uten å tenke, og aldri får tid eller overskudd til å roe ned nok til at tankene kan fly og kreativiteten kan skrus på igjen? I hvert fall ikke før vi endelig har blitt pensjonister og kan få lov til å bruke tiden vår slik vi vil? Er det ikke egentlig bare splitter pine kokos hull i hodet at vi kaster bort livene og evnene våre sånn?

—–

I’m with the rebellion.

 

Sofakveld

Huhei, nå springer dagene fort her. Har skullet skrive et blogginnlegg i over en uke, og det har bare alltid dukket opp så mange andre ting. Hvordan er det mulig?

Jeg er fullstendig overbevist om at vi ikke er skapt for å gjøre så mye som vi gjør. Nå har jeg ikke en gang a4-liv med fulltidsjobb og stramme timeplaner hvor alle hverdagene er like, men allikevel kjenner jeg at jeg skulle hatt mye mer fritid! Jeg tror ikke det er meningen at vi skal ha fulltidsjobber jeg. Jeg tror det er for mye. Det gjør at vi bruker altfor mange av våre våkne timer på arbeid, har altfor liten tid til å faktisk leve, og normaliserer en hverdag hvor man alltid er sliten og aldri har tid til å gjøre det man virkelig har lyst til. Hva er meningen med det liksom? Vi tjener bra, men er det det vi vil ha ut av livet? Ikke jeg i hvert fall. Jeg har lyst til å kunne ha tid til å gå på tur, lage god mat, strikke, filosofere, fantasere, lese bøker, spille musikk og gjøre andre ting som gjør livet verdt å leve. Og også ha tid til å gjøre ingenting av og til. Haha. Kanskje litt prematurt å bestemme meg for at fulltidsjobb ikke er noe for meg allerede før jeg er ute i arbeidslivet?

Jeg syns egentlig jeg har vært ganske flink til å sette grenser for meg selv i det siste, og prioritere å gjøre ting jeg har lyst til. Men det blir jo ikke flere timer i døgnet av det, det betyr bare at de viktige tingene jeg burde gjøre, må utsettes. Og det går jo heller ikke i lengden. Men denne uken blir bra! De neste dagene har jeg minimalt med møter bortsett fra på kveldene, og Martin er bortreist fram til fredag, så jeg er helt alene hjemme. I dag satt jeg og _faktisk_ gjorde skolearbeid mens jeg bøttet på med varm te og hørte på NRK alltid klassisk. Det er jo ganske luksus? Håper jeg får unnagjort enda mer i løpet av uken, og jeg gleder meg til noen dager hjemme hvor jeg kan styre timeplanen helt selv. Skal bli godt å komme litt videre i masterjobbingen også. Har hatt altfor dårlig samvittighet altfor lenge.

Nå har jeg sittet og slappet av med et varmt fotbad. Digg <3 <3

Heidu. #fotbad #sofakos #alenehjemme

A post shared by Mari Gjengedal (@marigjengedal) on

Og i dag fikk vi spist en ordentlig god middag ute før Martin måtte dra avgårde til konferanse. Sushi bowl er en relativt ny plass som jeg allerede har begynt å gå på litt for ofte. Men det er skikkelig god sushi, noe som ikke er så lett å få tak i i Oslo sentrum midt i jungelen av alt som er midt på treet. Og det er like ved kontoret. Så lett valg egentlig. Spesielt når maten ser sånn ut! Hohoo.

_DSC0497

Nå skal jeg slappe av litt til og være sånn som dette her på sofaen resten av kvelden :)

Rest time