Dreper skolen kreativiteten?

Åh!

Jeg klarte ikke å legge temaet om kreativitet fra forrige blogginnlegg helt fra meg, og så fant jeg denne ted talken som bare gikk rett inn i kjernen av tematikken, og så ble jeg superinspirert.

Videoen er fra 2006 og har blitt sett av nesten 50 millioner mennesker, så jeg er ikke akkurat den første som oppdager den, men den er akkurat like bra og like relevant som den var for over ti år siden, så jeg anbefaler den veldig. Den er fantastisk!

Ken Robinson kommer innom mange ulike poenger i løpet av praten, men hovedbudskapet er hvordan skole- og utdanningssystemet lærer mennesker opp til å slutte å bruke kreativiteten sin. Han snakker om hvordan matematikk og fag med “fasitsvar” blir ansett som mest verdifulle, mens kreative fag havner nederst på rangstigen. Elever lærer at akademiske mål er de viktigste, mens det å bruke andre evner er bortkastet. Resultatet blir at en stor gruppe mennesker øver seg på å passe inn i en mal hvor universitetsprofessoren er idealet, og man skal forsøke å følge samme oppskrift for å komme fram til forhåndsdefinerte resultat, istedenfor å tenke selv og prøve å finne opp nye ting. Det fører til at alle blir livredd for å gjøre noe feil.

Dette syns jeg er både tankevekkende og foruroligende. Det er jo mange som er kritiske og mener at skolen er for teoretisk fagtung og ikke er tilpasset nok til elevenes individuelle evner og interesser. Politikerne snakker varmt om hvordan framtidens utfordringer skal løses gjennom teknologiutvikling og innovasjon, men samtidig lærer vi ikke den oppvoksende generasjonen opp til å tenke hverken kritisk eller innovativt. Vi lærer dem til å følge oppskrifter og være lydige. Egentlig akkurat det motsatte av hva samfunnet trenger.

Det jeg syns er det tristeste, er at det fins så utrolig mange barn der ute med evner som de blir avlært fra å bruke, og interesser de blir oppfordret til å gå bort fra. Unger som liker å være ute og leke, som vil springe, bygge, klatre eller utforske, blir bedt om å sitte i ro. Unger som er rastløse og som ikke passer inn i den trange og firkantede oppfatningen av hva “skoleflinke” elever skal være, blir diagnostisert eller gitt merkelapper som definerer dem som unormale, noen man må gjøre noe med for at de skal bli som de andre. Robinson nevner en historie om Gillian Lynne, en ung jente som ble tatt med til legen fordi skolen trodde hun hadde læringsvansker. Mens hun ventet på at legen og moren skulle bli ferdig med å prate, begynte hun å danse til musikken på radioen. Legen sa til moren mens de så på henne:

“Dette barnet er ikke sykt. Hun er en danser.”

I dag hadde hun sannsynligvis blitt diagnostisert og medisinert for ADHD. Mon tro om hun da hadde blitt en verdenskjent ballerina og koreograf?

Jeg tror vi skaper et system hvor veldig mange mennesker er dømt til å tape. Frafallet i videregående skole er ikke tilfeldig. Det er hva som skjer når man lager et system hvis eneste formål er at man skal komme så høyt opp på den akademiske stigen som mulig, noe som er enten uoppnåelig eller lite fristende for et stort antall av elevene. Og hva er det egentlig for? Vi har da ikke bruk for så mange professorer! Vi har ikke bruk for så mange med hverken mastergrad eller bachelorgrad for den saks skyld. Ikke at det er noe galt i å ta utdannelse – det er jo selvsagt bare bra dersom det er det man interesserer seg for – men det er ikke bra dersom det er slik at alle på død og liv må lide seg gjennom en lang universitetstilværelse for å kunne gjøre noe nyttig i samfunnet. For det er jo rett og slett ikke sant.

Hvor mange unger er det som sier at de vil bli professor når de blir stor? Kanskje noen få. Men ikke mange. Noen sier kanskje at de vil bli brannmenn eller politimenn. Noen sier fotballspillere, andre vil bli musikere, dansere, kunstnere eller snekkere. Etter hvert som man blir eldre, blir man fortalt at man må legge fra seg barnslige ønsker og satse på å bli noe “fornuftig”. Noe som gir en sikker jobb og en sikker inntekt. Man må ta en utdannelse. Og derfra skjer ofte det at man lærer seg å slutte å følge de opprinnelige innfallene og slutter å dyrke de interessene man hadde.

Det ligger utrolig mye ansvar på de som jobber som rådgivere rundt omkring på ungdomsskolene og videregående skolene rundt omkring i landet. Og det ligger mye ansvar på venner og voksne som påvirker skoleelever når de skal velge vei, og ender opp med å velge lange utdanninger. Rådene er ofte velmente. Man ser at en ungdom har et skarpt hode og kan komme langt, dersom han går inn for å studere hardt. Kanskje kan han bli lege eller psykolog. Og om det er noe han har lyst til, er jo ingenting bedre enn det.

Men hva hvis han kommer og sier at han vil bli rørlegger? Hvilken rett har da en rådgiver til å si at “nei, det bør du ikke, for du kan bli så mye mer”? Hvilken rett har de til å si at det er de mest lengst utdannelse som er de “beste” i samfunnet, og hvilken rett har de til å få denne gutten til å føle at det han har lyst til å bli er noe mindreverdig? Hva om det å bli rørlegger er det absolutt riktigste for akkurat denne gutten? Og så blir han fortalt at han bør satse på noe “bedre”, noe annet enn det han brenner for og ønsker, bare fordi han har gode karakterer og kan komme seg langt på universitetet? Nei, her er det mye som blir feil.

Universitetet er bra. Men det er ikke alt her i livet. Og det er ikke for alle. Det ligger selvsagt mye god allmenndannelse i det, og jeg tror mange har godt av en tur innom universitetet for å lære seg selvstendig arbeid, disiplin, studieteknikk og annet man får ut av å gå der. Men det er ikke slik at alle bør ha en grad. Det er ikke slik at alle bør slite over tunge fagbøker og lære seg riktig referanseteknikk bare “fordi”. Og det er ikke sånn at vi bør forvente at alle skal bli leger, psykologer eller ingeniører. For vi trenger så mye annet. Vi trenger så mange andre som vil følge interessene sine og bruke evnene sine til andre ting. Vi trenger snekkere, brannfolk, ungdomsarbeidere, kunstnere, håndtverkere, oppfinnere, kritiske stemmer, folk som liker å ta vare på andre, folk som går foran, folk som bestiger fjell, som lager klær, som starter bedrifter, som beveger følelser, og ikke minst, som produserer mat. Vi trenger BØNDER! Vi trenger folk som skaper ekte, håndfaste verdier der ute i realøkonomien.

Og da må vi slutte å si til ungdommer at akademikerne er “vinnerne”, mens resten er taperne.

20171208_223608

Glad geit

Prosjekt tegning går framover, og Reidun og jeg hadde ny tegnedag forrige helg. Det gjelder å være streng med seg selv og sette av tid i kalenderen til å faktisk bare sette seg ned og komme i gang. Hvis ikke er det alltid så mange andre ting man føler man burde gjøre, og da blir resultatet at tegnesakene blir liggende i skuffen. Det kan vi ikke ha noe av; det er jo så mye man kan lære, og lage, og øve seg på. Og det er godt å bruke hjernen til noe annet enn dagligdagse arbeidsoppgaver. Så det å rydde noen timer kun for å sitte å tegne, er veldig viktig. Det var jo aldri noe problem å få til da jeg var yngre, så hvorfor skal det være det nå?

Resultatet fra dagen har latt vente på seg fordi jeg fikk omgangssyke dagen etter og var opptatt med å spy gjennom nesen en liten stund. Deretter kom den nye uken så brått på at det gikk litt i glemmeboken. Men her er det i hvert fall: det ferskeste tegneproduktet, med motiv av en glad geit.

_DSC0235

Planen var å tegne en sau, men da jeg letet etter bilder, fant jeg så mange fine geiter med fine horn. Så da ble det geit istedenfor. Har virkelig gjenoppdaget gøy det er å tegne dyr. De er så ekspressive og artige, og man kan tegne så mye forskjellig. Gøy å prøve ut litt nye motiver og måter å tegne på.

Denne tegningen ble ganske liten, og tok bare et par timer å lage. Men jeg satser på at når jeg en gang blir berømt, blir det verdt noen kroner likevel ;-)