Prosjekt smidig

Nytt år og nytt liv = nye målsetninger for kropp og hverdag. Jeg har fra før av en del målsetninger for treningen som jeg har tatt med meg fra fjoråret, først og fremst å bli sterkere og kunne bruke kroppen min til det jeg vil (jobber fremdeles med å få til den pull-upen altså), men nytt av året er at jeg skal prøve å jobbe litt mer systematisk med smidigheten. Jepp – jeg skal begynne med yoga (!).

Det har vært et langt lerret å bleke, men i går fikk jeg altså matten min i posten, og den er faktisk så fin! Til og med JEG får lyst til å gjøre yoga på den. Og så har den en frosk oppe i hjørnet, så jeg føler den passer ekstra godt til meg som er så glad i frosker.

Men det spørs om froskekjærligheten kommer til å vare… I dag hadde jeg nemlig en time med PT på det nye treningssenteret jeg har begynt å trene på, som ga meg klar beskjed om hva jeg må gjøre for å løsne opp i de kronisk stive og stramme hoftene mine… Øvelsen heter “frosken“, og det er helt ærlig noe av det verste jeg har vært borti. Den var vanvittig smertefull, selv om jeg knapt klarte å spre beina noe særlig. Lårene skalv, og det kjentes ut som lyskene kom til å ryke. “Denne øvelsen er veldig effektiv!”, sa treneren entusiastisk. Joa, gryntet jeg gjennom sammenbitte tenner mens jeg stille tenkte at alle PT-er må ha et litt ekstra sadistisk gen.

Men altså, det ER vel åpenbart effektivt siden den tar på så inn i granskauen, og dette skal jeg altså gjøre litt hver dag. Sammen med masse andre fine og mer behagelige dynamiske tøyinger så klart. Forhåpentligvis klarer jeg med det å røske litt opp i hoftepartiet. Bevegelighet i hoftene er jo bra i seg selv, men ikke minst håper jeg det kan hjelpe til å løsne opp i korsryggen og forebygge litt av alle smertene jeg har der. I tillegg bør det hjelpe på øvelser i styrketreningen. Spesielt har jeg lyst til å få bedre teknikk på knebøy, og hvis jeg skal få til det er jeg nødt å bli mykere og kunne gå myyye lenger ned. Sånn som det er nå er formen på knebøyen min til å grine av. Så bedre teknikk er et konkret mål! Da får jeg heller bite tennene sammen og prøve å bli like glad i “frosken” som i andre frosker. Og godta å gå veldig langt ned i belastning på styrkeøvelsene og heller jobbe med form en periode.

Og ellers: ting faller stadig mer på plass i leiligheten. I dag fikk jeg ENDELIG vaskemaskinen min levert! Etter to uker uten klesvask. Hurra! Optimistisk satte jeg i gang med å pakke den ut og gjøre den klart til tilkobling, mens jeg tenkte på hvordan jeg kunne ha rent undertøy allerede til i morgen. Men vent – det var jo ingen ledning til å feste mellom kranen og maskinen? Utløpsslange var der jo, men ikke tilførselsslange. Nei, for det er tydeligvis ikke en logisk ting å levere med en vaskemaskin (?).

Så da ble det en uplanlagt tur ned til Clas Ohlson for å kjøpe en slange der før stengetid. Hurra! Litt forsinket vask riktignok, men dette gikk veien.

Men vent… Da jeg skulle feste slangen, PASSET den jo ikke! Enda jeg forsikret meg  i butikken på at jeg skulle ha en helt normal slange til det jeg trodde var et helt normalt vaskemaskinopplegg.

26814678_10160405535290131_7153342795346810146_n

Jeezes.

Så jeg måtte bare godta at det tydeligvis ikke var meningen at jeg skulle vaske klær i kveld.

Jeg snur underbuskene på vrangen og prøver igjen i morgen.

20180118_205524

50 kilo i knebøy!

Juhu! Nå er jeg ganske stolt av meg selv. I går nådde jeg nemlig et stort delmål på trening: 50 kilo i knebøy! Yey!

20171106_075131[1]

Jeg har trent sånn relativt jevnlig i en del år nå, og liker det så godt at jeg sannsynligvis gjerne kunne trent hver dag om jeg hadde klart å finne tiden. Det er utrolig deilig å ha den tiden for meg selv og sone helt ut med litt musikk eller en podcast mens kroppen jobber. Og følelsen av å være skikkelig sliten etterpå er jo bare helt fantastisk. Med fulltidsjobb og hund og alt annet som skjer i livet, er tre ganger i uken maks for hva jeg klarer å sette av tid til, men det får jeg egentlig være godt fornøyd med, tror jeg.

Uansett, selv om jeg har trent i flere år, var det ikke før i august at jeg skiftet treningsopplegg og begynte ordentlig med å trene styrke med tunge vekter. Tidligere hadde jeg løpt en del og løftet litt av og til, men bedret utholdenhet og lett vedlikehold av styrken hadde vært viktigst. Nå har jeg hatt et program hvor jeg har kuttet ned på løpingen, økt intensiteten på løftingen, løftet tungt og systematisk økt motstanden for hver uke. Og det har vært kjempegøy!

Det er lite som er mer motiverende enn å merke at man blir sterkere for hver gang. Da jeg startet i begynnelsen av august, løftet jeg 20 kilo i knebøy og 15 i markløft. I går løftet jeg 50 i begge øvelsene. Jeg tror ikke noen annen form for trening viser såpass gode resultater på tre måneder. Nå skal det sies at jeg begynte veldig forsiktig, og at det er vanlig å merke ekstra god framgang i starten, men jeg er likevel veldig godt fornøyd med hvor langt jeg har kommet. Spesielt var jeg bekymret for hvordan markløftene skulle gå ut over ryggen, siden jeg er operert for prolaps og er veldig redd for å gjøre noe som helst som kan forverre korsryggen min. Men foreløpig har det gått helt fint, og jeg tror nok ikke jeg ville trodd at jeg kom til å klare å løfte 50 kilo da jeg begynte for tre måneder siden.

Jeg er laaangt fra noen kroppsbygger, og mitt nivå er sikkert langt fra imponerende sammenliknet med hva mange andre holder på med. Men heldigvis gjør det absolutt ingenting hva andre folk holder på med eller hvor mye mer trent de er. Dette er ene og alene min greie, som jeg kan kose meg med og gjøre i mitt tempo, uten å være i konkurranse med noen andre enn meg selv. Det er jo utviklingen og reisen som er viktig, og så lenge det er morsomt og jeg merker framgang, er det det som betyr noe for meg. Hvem vet – kanskje kommer jeg til å tenke at 50 kilo det er barnemat når det har gått tre måneder til og jeg har blitt enda sterkere? Men akkurat nå er jeg altså bare ordentlig fornøyd med meg selv, og gira på å jobbe videre.

Det ultimate målet akkurat nå: klare en pull-up. Overkropps- og armstyrken min er til å gråte av, og det hadde vært en helt fantastisk følelse å klare å dra opp sin egen kropp etter armene. Så det kommer jeg forhåpentligvis til å klare en gang. Og nå har jeg sagt det, så da må jeg jo få det til :)

20171106_075121[1]

Stolt!

Sånn så treningskortet mitt ut før jeg fikk unnagjort siste treningsøkt og levert det inn. Skikkelig artig å ha klart å trene 15 økter på 24 dager! Endelig er jeg i gang igjen.

_DSC0763

Men skulle ikke jeg være uflink pike, tenker du kanskje? I dette tilfellet er det akkurat det jeg er. Jeg er nemlig kjempeglad i å trene, men som regel er det vanskelig å få til i en travel hverdag, fordi det er så mange andre “viktigere” ting å gjøre. Så, om jeg klarer å komme meg på trening, er det egentlig bare et veldig godt tegn på at jeg er mindre flink!

På søndag sprang jeg forresten syv kilometer på møllen. Stolt! Kanskje jeg klarer en mil snart?

Et annet tegn på framskritt i min plan om å bli mindre flink, er at jeg brukte hele lørdagen på å spille rollespill (vi holdt på i ni timer!). Når var liksom sist man satte av tid til å gjøre noe sånt? Jeg startet opp spillingen igjen etter mange år med altfor lite fantasifulle hobbyer, og det er jeg veldig glad for. Hvorfor sluttet man egentlig med slikt? God, gammeldags nerding er jo noe av det morsomste og hyggeligste som fins.

_DSC0757

Til slutt et blomsterbilde, fordi blomster gjør meg så glad <3

_DSC0754

Helg

Hurra for helg!

Sove lenge, være oppe så seint man vil, ikke måtte gjøre noe som helst… Helg er ganske fantastisk.

Ok, så rekker man aldri å gjøre alle de hyggelige tingene man vil. Merkelig nok er det vanskelig å gjøre mange ting og slappe helt av på samme tid. Men jommen får man gjort en del likevel.

For eksempel fikk jeg BÅDE sove lenge og vært på trening (første gang jeg sprang over fem kilometer på møllen etter ryggoperasjonen min i sommer!), OG sittet en times tid på Liebling og slappet av med bok og kaffe. Det er jo ikke så verst.

_DSC0671

Nå har jeg kommet godt over halvveis i Gjennomslag, boken om Kristin Halvorsen i regjering. Med andre ord ligger skjønnlitteraturlesningen min godt i rute, og det er artig!

OK, kanskje dette ikke er heeelt skjønnlitteratur. Men det er i hvert fall ikke fagstoff.

Og OK, kanskje er det også litt “nyttig” lesning som leder en politisk interesseorganisasjon å lese om hva som foregår bak kulissene i livene til disse politikerne. Men først og fremst er det bare en veldig god og spennende bok (og ja, jeg innser at jeg er litt over gjennomsnittlig politisk interessert), og jaggu er det mye greier og politisk spill som foregår som vi aldri får vite om.

Det får meg forresten til å gruble på om det er det man må gjøre for å virkelig gjøre en forskjell her i verden. Altså, bli politiker og komme i regjering. På en måte kan det jo være den mest effektive måten å få ting gjort på. På den andre siden virker det jo veldig som ekstremsport for spesielt interesserte. Og det er jo litt trist. Jeg mener, MÅ man virkelig ofre fritid, kjærlighetsliv, ferier og nattesøvn, tåle konstant kritikk og medienes stadige søkelys, inngå evige kompromisser og si masse politisk bullshit, bare for å kunne få mulighet til å gjøre en reell forskjell i samfunnet? I så fall er det ganske deprimerende. Jeg mener; jeg vil jo gjerne være med å gjøre noe stort. Men jeg tror aldri jeg ville orket presset det er å være en toppolitiker. Det må være forferdelig hardt å utsette seg for. Og de fleste av dem som velger å gjøre det, må jo være litt rare. Kanskje gjør de det fordi de liker den måten å leve på, liker konfliktene og det politiske spillet. (Men den typen personligheter er kanskje ikke dem vi helst skulle hatt til å styre landet?) Jeg er jo blant de mest konfliktskye og stressede personene jeg kjenner. Det hadde ikke gått bra.

Uansett, Liebling er et fint sted! Bare synd det er så poppis at det nesten aldri er mulig å finne en ledig plass. Men i dag var jeg heldig.

Det mest sjarmerende er alle de rare tingene de har som man kan kikke på og kjøpe:

_DSC0672 _DSC0673 _DSC0675 _DSC0676

Uansett. Selv om det er helg og man kan være oppe så lenge man vil, er det ingenting galt med å legge seg i rimelig tid heller. Hvilket jeg nå skal gjøre.

I morgen skal jeg ta rotta på denne rakkeren her! Noen som har laget hønsefrikasse før? Det har ikke jeg. Men en gang må jo være den første :)

_DSC0679

Tilbake på trening

I går var første gang tilbake i treningsstudioet på over (!) to måneder! I september begynte timeplanen min å bli såpass overfull at jeg ikke klarte å sette av tiden til å trene, og jeg er en sånn som må gjøre det ordentlig når jeg først skal gjøre det. Hvis jeg ikke rekker å trene mer enn en gang i uken, kan jeg like gjerne la være. Dermed bestemte jeg meg for å ta en fullstendig pause fram til eksamenslevering 11. november istedenfor å stresse med å gjøre noe halvveis. Det var lurt. Men herlighet, så deilig det var å bruke kroppen sin igjen!

Etter flere uker med fullstendig stillesitting har musklene helt glemt hvordan de funker. Det tar nok litt tid å komme ordentlig inn i det igjen. Man må jo begynne forsiktig, så i går og i dag ble det bare korte økter med litt lett jogging og styrke. Men jeg kjenner godt stølheten komme snikende likevel.

_DSC0565

Athletica har visst hatt en motivasjonskonkurranse gående siden oktober, hvor man får stempel hver gang man trener. Man har kunnet velge å trene enten 15,30 eller 60 ganger på 60 dager. Siden jeg oppdaget dette over en måned inn i perioden, ble det ikke mer enn et 15-treningers-kort på meg, men jeg syns nå det er bra, jeg. 15 økter på under en måned blir trening litt mer enn annenhver dag, det.

Det skal jeg klare! Har jo fått to stempel allerede :)

Ellers er jeg godt i gang med å forvandle det fantastiske, silke-alpakkagarnet jeg kjøpte for litt siden til røde pulsvarmere. Work in progress!

_DSC0567 _DSC0286